Sissels trivialiteter i hverdagen

Eller dvs jeg har pakket alt, men det tar nok litt tid før jeg får med meg det hele :)

De som følger meg utenfor Bloggrevyen, og syns det blir stille her, kan stikke over til http://sisselv.wordpress.com/ - alle nye poster vil komme der fra nå av, selv om ikke hele innholdet er på plass.
Så får vi se om jeg får til å pinge bloggrevyen etterhvert. Jeg tror det. Muligens. Kanskje. Vi får nu sjå :)

NB. Inntil videre har jeg satt kommentarene til å måtte godkjennes - det er kun fordi jeg skal komme rundt dette med å skrive inn mailadresser jeg ikke har på folk. Jeg fjerner den etterhvert.

Helt tilfeldig havnet jeg på blogg.no/blogsoft - jeg kunne knapt nok ha gjort et dårligere valg, det blir mer og mer klart for meg. At jeg må flytte bloggen min i en faderlig fart er hevet over enhver tvil - jeg står i fare for å rive av meg alt håret i frustrasjon over alt jeg ikke kan gjøre - alle begrensningene i verktøyet. `

Betale for å få en utvidet funksjon som jeg ikke vet innholdet på? Ikke på tale - det flyter over av andre og bedre alternative som til og med er gratis. Nå skal jeg bare få ut fingeren og bestemme meg hvor jeg går.

I lengre tid har vi blitt bombadert med nyheter om at vi kommer til å gå en iskald vinter i møte, med påfølgende kraftkrise og økte kostnader - nå ser det ut som om vi kan avblåse krisen og puste lettet ut. Det blir ikke så kaldt likevel. Det blir ikke så forferdelig dyrt heller. Pjuh.

HOI, det er ikke over!!

De siste rapportene kan nå fortelle at vi må innstille oss på en sjokkartet varm vinter, Som ikke det skulle være nok så får vi slengt en global varmebølge med på kjøpet, og den vil mest sannsynlig komme til å ta live av oss alle innen 20 år, vil jeg gjette - det ligger mellom linjene. Jorda blir bare varmere og varmere og varmere og varmere. Det blir ikke kaldere folkens, det blir stedenfor no så inni granskauen varmt.

Det forteller forskerne. Eller kanskje det var energiselskapene? Kanskje det var politikerne? Siri Kalvik? Hvem tror du det er mest sannsynlig har tatt feil av sinnsykt varmt og sinnsykt kaldt?

Enoksens pelletsfremstøt virker noe stusslig nå, for hvem trenger pelletsovner når vi skal se frem mot overoppheting. Kanskje regjeringen kan sponse en og annen vifte for å avhjelpe den globale oppvarmingen. Det hadde nok gjort seg.

I dag kan utvalgte skjønnheter melde seg på og bli kåret til norges vakreste, skandinavias vakreste, verdens vakreste, universets vakreste, men jeg kan se at det til tross for dette har eksistert et skrikende tomrom og at dette langt fra er nok. Da er det godt at det kommer en konkurranse som tar kvinnene og deres skjønnhet på alvor. Endelig er kåringen av klodens vakerste her.

Jeg syns bare så utrolig synd på henne som bare ble "miss world". Tenk på det folkens, så utrolig deprimerende det må være å bli kåret til verdens vakreste når du vet at klodens vakreste er ute å spankulerer.

Fryktelig.
Buhu, altså.

Naboene mine i etasjen under er sinnsykt seige. De startet på festen tidlig i går kveld, spilte no helt sinnsykt vanvittig høy musikk, og holdt stand med samme støynivå helt til klokken 06.00 i dag morres - det vet jeg for da var jeg på dass :) Jentene la seg i går kveld, men kom ut igjen etter kort tid:
- Jizez, hør på dem under'a mamma - senga står og rister, så høy musikk spiller dem.
- Ja, jeg hører det. Jeg skal gå ned å snakke med dem. Støynivået er en ting, men de spiller jo sånn jævlig dårlig musikk. Jeg må få dem til å sette på noe annet.
- Hehe, syns du?
- Japp, så gå og legg deg du - og når du hører at de spiller Portishead, hvilket dem burde denne tiden på døgnet, så må du sende noen vame tanker ut hit til meg.
- Da er jeg nok sovnet, men ok.

Jeg gjorde jo ikke det, men det er en morsom tanke: ta på seg raseriansiktet, fosse ned en etasje, hamre på døra og hyle: kan dere til helvete se å skifte musikk!!!

Nå har de forresten stått opp. Jeg fatter ikke at det er mulig. Det er bare 5-6 timer siden de sovna - og de ler .... Jeg var ikke klar over at det finnes mennesker som ler dagen derpå.

... som jeg vil ta vare på....

Vi traff hverandre for 40 år siden. Jeg kan ikke huske om det var et hjertelig møte, men det sies så. Det fortelles at du ventet og ventet, og at du gledet deg så inderlig til at jeg skulle bli født. Du passet på meg og elsket meg høyere enn alle dine favorittdukker til sammen. Det fortelles at du skubbet barnevognen foran deg langs landeveien, og viste meg villig frem til alle som ville se. Du viste meg frem til dem som ikke hadde så lyst å se også, har jeg blitt fortalt :) Jeg kan ikke huske dette, men alle forteller om stolheten som lyste i ansiktet ditt og din uendelige kjærlighet til meg. Meg som du hadde ventet på så fryktelig lenge.

Du var 9 år og jeg var din.

I flere år var jeg din uten å vite det. Du dullet rundt meg og du passet på meg. Du tok meg med til "mor og far", men jeg var kun ditt ansvar. Det var du som skiftet bleier, og det var du som badet meg for kvelden. Jeg var bare din.

Årene gikk og jeg begynte på barneskolen - du skulle over i videregående. Ungdomstiden stjal oppmerksomheten din, som naturlig er, men jeg så så opp til deg og dine sorte og blåmalte øyne, til din selvstendighet og din rettferdighetssans, men også dine slamrende dører og trampende føtter. Men jeg var liten, og din verden så ugjennomtrengelig, den kunne bare betraktes fra utsiden. Vi kranglet aldri. Kan du huske at vi noensinne har kranglet? Jeg kan ikke det. Du var den jeg så mest opp til i hele verden. Du sendte de hyggeligste brevene og du gav meg de flotteste presangene. Det var alltid noe jeg ønsket meg, eller noe du trodde jeg ville bli glad for. Og det ble jeg jo alltid. Tøffe klær. Fine brevpapir. Dagbøker med lås på. Nancy Drew. Noen syntes du burde konsentrere deg mer om skolen og komme tidligere hjem om kveldene, men for meg var du en heltinne. Min heltinne.

Jeg var så liten og du var så stor.

Så ble jeg større - jeg ble ungdom. Det var nok underlig å slippe taket, var det ikke? Jeg flyttet selv hjemmefra og begynte på videregående, og mens noen syntes at jeg burde konsentrere meg mer om skolen og å komme tidligere hjem om kveldene, så giftet du deg, fikk barn og bosatte deg enda lengre unna. Og min verden ble ugjennomstrengelig for deg.

Men jeg så fortsatt opp til deg. Gjennom hele livet har du vært den jeg har sett mest opp til og beundret mest, og det tiltok da du fikk barn, oppdro dem og skapte et hjem. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg noensinne blir like flink som deg til å oppdra barn - da skulle jeg si meg veldig fornøyd. Ting var ikke alltid så lett, men du skapte alltid en sånn varme rundt deg med ditt rolige og kloke gemytt. Ikke alltid like rolig og ikke alltid like klok, har jeg i ettertid fått hørt, men hva kunne det være annet enn et sunnhetstegn? Men du hadde din verden og jeg hadde min. Søstre, men likevel så ukjente for hverandre.

Så ble jeg voksen. Sakte men sikkert ble jeg voksen, og sakte men sikkert begynte vi å se på hverandre med nye øyne. Vi snuste rundt hverandre, nysgjerrige og spørrende; hva tenker du? Hva mener du? Hvem er du? Jo eldre vi ble, jo tettere bånd knyttet vi - og selve oppdagelsen gjorde vi vel da du flyttet inn til meg for et par måneder i 1994. For noen fantastiske minner jeg har fra den tiden. Kan du huske mammas reaksjon da hun hørte vi skulle flytte sammen for en kort periode? Hvor nervøs hun var for at vi skulle ryke i tottene på hverandre allerede første kveld og lage ufred i familien? Vi gjorde vel alle spådommer til skamme. Vi krangle? Vi har vel aldri kranglet :) Jeg fant en av mine beste venner de månedene, og i månedene og årene som skulle komme så viste du deg som en uendelig støtte for meg i vanskelige situasjoner. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten deg.

Så mange ting jeg hadde å lære av deg - det har jeg fortsatt. Man kan ikke sette fingeren på hva det er - det er nemlig i hele ditt vesen. Jeg tror nok du fant noe i meg også, for etterhvert som tiden gikk så var det til hverandre vi søkte når vi trengte noen. Jeg er usikker på hvor mye klokt jeg hadde å tilføre, men jeg forsto, og det gjør jeg fortsatt. Jeg hadde også en god porsjon impulsivitet å tilføre, og dessuten tror jeg du satte pris på mitt ganske så anderledes vesen. Andre hadde muligens blitt gal av min latskap når det kommer til hagestell - du trives med å pusle i hagen bare jeg tuslet rundt deg - skjenker vin og pludrer. Og det er jeg flink til. Er det noe jeg er dyktig til så er det å sitte på en stol og pludre. Og le :)

Vi er voksne nå og våre verdener er åpne for hverandre, ikke ugjennomtrengelig som tidligere. Du lever i min verden og jeg lever i din. Tidligere hadde vi kun like overskrifter - nå har vi oppdaget at også innholdet er det samme. Vi kommer fra den samme grunnstammen og vi er alet opp av den samme energien, og selv om den har ulik uttrykksform, så omgir den oss begge og den er gjenkjennbar. For oss.

Nå er det ikke bare jeg som er din - du er også min, og det vi har sammen er varig. Det er ikke bygd på forpliktelser og tykt blod. Det er bygd på respekt, på vennskap, på kjemi, på nysgjerrighet - og ikke minst, uendelig mye kjærlighet. Det som har vokst seg frem vil aldri forsvinne igjen. Det vet jeg.

Oslo Kommune har ombestemt seg, og vil høyst sannsynlig si nei til en statue som Knut Steen har jobbet med flere år. Jeg kan ikke si annet enn at jeg forstår beslutningen om at den ikke skal oppføres i det offentige rom - statuen er redselsfull og vekker et gys av assosiasjoner tilbake til Stalin, føreren etc etc.

Etter et møte med ordfører Per Ditlev-Simonsen torsdag er billedhuggerens datter, Hege Steen, sikker på at Oslo aldri kommer til å ta imot verket de bestilte for seks år siden.

Jeg kan ikke fatte og forstå at Oslo kommune har stått ved bestillingen i så mange år, de må jo ha sett "hvor det bar". Synd for Knut Steen og de utgiftene han har hatt - i tillegg har han jo lagt ned et betydelig arbeidet i dette, men pent er det ikke. Nei, her bør kommunen bare dekke utgiftene til kunstneren, og snarest glemme det hele. Dette var direkte vondt for øynene.

Fra nyttår blir det enklere å bruke tvang i behandlingen av personer med alvorlige spiseforstyrrelser, forteller VG i en artikkel i dag, og viser til tvangsforing av anoretikere.

Når lov om psykisk helsevern endres fra nyttår, vil behandlingsapparatet kunne definere ernæring som medisin.

Hvordan denne loven vil bli brukt ser jeg frem til med stor nysgjerrighet, for hva vil dette kunne si i ytterste konsekvens for legestanden og ikke minst for oss som pasienter og vårt forbruk/overforbruk av medisiner? Det spennende med formuleringen er at hvis ernæring skal kunne defineres som medisin så åpner dette virkelig for nye muligheter i forhold til å ansvarliggjøre oss som enkeltpersoner i forhold til helse, fjerne det saliggjørende image piller har fått både hos (mis)brukerne og hos legestanden. Psykisk helsevern - somatiske plager, for meg er det ikke store forskjellen - mat kan fungere som medisin på begge områder.

Vi vet at mange av våre sykdommer er livsstilsrelatert. Vi spiser for mye feil mat og vi sitter altfor mye på ræva. Konsekvensen av dette er at vi får hodepine, vi sliter med fedme og diabetes, får vann i knær, føler oss oppblåste, får problemer med fordøyelse, sexlivet .... mangler overskudd og sliter med stress - listen er uendelig. Mange av disse plagene løper vi til lege for, og legen gjør det leger kan best, nemlig å skrive ut piller til tross for at han vet at pasienten meget godt kan komme ut av uføret ved å selv foreta noen grep i forhold til egen livsstil, derav kosthold og ernæring. Men det er jo så enkelt å få en pille, lindre et symptom også fortsette å se blodtrykket øke proporsjonalt med inntak av dryppende burgere.

Det viktige med denne loven er at man anerkjenner riktig mat som medisin, nå også i de faglige miljøene. Denne definisjonen gir ikke bare legene handlingsrom i forhold til tvangsfóring av anorektikere, det gir dem også noen forpliktelser og forventninger rundt å vurdere annen medisinering enn de rent medikamentelle.

Det er interessant å tenke litt videre rundt dette, for hva hvis en pasient med diabetes kommer inn på legekontoret. Vil helse Norge være innstilt på å hjelpe denne personen med et kostholdsopplegg som beviselig gir effekt på blodsukker - Lindberg f.eks? Vil en person som sliter med overvekt og uttalige symptomer på dette, kunne få dekket et Grete Roede opplegg på samme måte som en kvinne med altfor store bryster får dekket brystreduksjonskirurgi for å redusere smerter i nakke/rygg? Eller vil man kun se på mat som medisin når det står om liv og død. Det skal bli interessant å se.

Jeg fatter bare ikke hvor alle skittenklærne kommer fra, men det danner seg store hauger på badet. Og de vokser mens jeg står og ser på dem. Helt seriøst altså. Vi er en familie på tre: en voksen (meg) samt to pygméer. Hvis vi ser bort fra de dagene som Jenny henger fast i et tre, fordi hun forsøker å redde en katt som satt oppi der og forvirret sine omgivelser med signaler om at den ville ned, også ville den ikke det likevel - tullingen - og hev seg klorende i angrepsposisjon, kloret sine redningsmenn - i kritthvite jakker hvis mor er idiot nok å kjøpe ... hvis vi ser bort fra dette og holder oss til normale dager hvor pygméene tilbringer mesteparten av tiden i sofaen mens de smører seg inn med lipgloss og lager forførende trutmunner ut i luften for at glossen skal komme mer til sin rett når den vurderes av andre pygméer som sitter og later seg i sofaen, så er det ikke normalt med så mye skittenklær.

Jeg ønsker meg lipgloss til jul- fra "julenissen", sier dem, og retter spørsmålet ut i luften, som om jeg ikke skjønte at avledningsmanøveren som ligger i dette beskjedne ønsket.

Lipgloss altså. Ja, det var bombe. Det er rett og slett for lite med 15 lipgloss pr. hode.

Men her er harde facts: julenissen trenger hjelp til å brette og legge bort tøy - slik at julenissen kan få plass til mer tøy på tørkestativet - og før dette skjer - at julenissen kan få vasket mer klær uten å bli peise hakke fette gal, så skal man se langt etter den lipglossen.

Fakta faen altså.

Det regner og regner og atter regner her nede, og forleden dag så jeg meg nødt til å kjøpe et par gummistøvler. Til yngste jenta selvfølgelig, ikke til meg. Jeg venter på at det skal komme gummistøvler med høye hæler på markedet, frem til da er jeg veldig innstilt på å være foruten dette klamme og ekle fottøyet som gir meg en konstant følelse av å gå UNDER jorda, så og si.

Altfor få har skjønt at det er et marked for sånne som meg som setter stil først og comfort som nr. 2. Kanskje ikke et veldig stort marked, men det er der :)

Noen kulturhistorisk begivenhet kan nok denne lille publiseringen ikke sies å være, men som et ledd i integreringen mellom Nord-Norge og Østlandet mener jeg at den likevel kan ha sin funksjon.

Det sies om folk fra Nord-Norge, at de banner veldig mye. Det kan hende, men man skal ikke glemme at de fleste skjellsord også kan bety det motsatte - nemlig å være et uttrykk for hengivenhet. Hva som faktisk blir sagt og hva som menes er helt avhengig av situasjonen.

La meg tenke litt høyt her.....

For noen år tilbake ble det avsagt en dom hvor en mann fra Nordland ble frikjent for å ha kalt en politibetjent for hæstkuk. Vi skjønner instinktivt at det i denne situasjonen neppe er et uttrykk for hengivenhet, så da må det nok være et skjellsord. En mann fra Karmøy ble en tid etterpå også anmeldt for å ha kalt en politibetjent for tullekuk, og sammenligner vi disse to sakene så ser vi at ordet hest er byttet ut med ordet tulle. Både hæstkuk og tullekuk et meget folkelig synonym til det mannlige kjønnsorgan. På hvilken måte skal man tolke en slik praksis? Konklusjonen må være at det er lov å omtale dyr i skjellsordene, men bruk av verb (les: å tulle) er strengt forbudt. Kan man da anta at det er fullt lovlig å kalle en politimann for en sauekuk, men at det er forbudt å kalle ham en tøysekuk (les: å tøyse) ?

Når vi samtidig vet at folk her sør sier fytti grisen uten at det er et problem for noen, så kan vi nok trygt fastslå at å bruke ulike dyr i sine besvergelser er fullt lovlig. Men hva hvis man skulle finne på å kalle politimannen for en tullehestkuk? Hvor står man da, sånn rent rettslig? Får man halvert dommen, siden man brukte et dyreord? For å få det endelig avklart - bør man ikke da også få prøvet disse ordene i rettsinstansen: sopskoillt, rothau. nesevis, sauekuk, og på det grunnlaget kan man lage en ja- og nei-liste, eller ei fy-liste om du vil.

Jeg mener, vi har jo ikke så mange andre ting å bruke pengene på her i Norge....

Forslaget om gratis kollektivtrafikk som et ledd i å komme et steg videre med forurensningsproblematikken er på bordet. Gratis? GRATIS?? Det er ikke mye jeg vet, men en ting vet jeg og det er at sjelden er noenting gratis. Retoriske knep kan man imidlertid få veldig billig under rød paraply.

Nå er ikke jeg noen prinsipiell motstander av at folk skal få reise kollektivt uten å fiske opp mynter fra pengepungen sin, men jeg blir ganske så pisst når politikere forsøker å slå mynt på "snille tiltak" som helt tydelig bærer preg av stemmesanking. Du skal ikke være spesielt oppegående for å skjønne at velgerne høyst sannsynlig må betale akkurat like mye nå som før for reisene sine, "gavene" skal bare hentes inn andre steder i budsjettet - noen må betale for dette halvgjennomtenkte gilde åkke som.

Vi har ikke plass til gratispassasjerene, sier administrerende direktør i Oslo Sporveier, Trond Bjørgan, og jeg tenker igjen at Torhild Skogsholms forslag er usedvanlig lite fremsynt. Jeg kan ikke fatte og forstå at dette skulle komme som noen overraskelse - at man ikke skulle se at et så populært tiltak (for det er jo alt som er gratis) vil komme til å lage et gigant press på den kapasiteten vi har i dag. Buss, tog og t-bane er allerede sprengfulle i rush-tiden.

Dersom vi skal frakte en mengde ekstra passasjerer, er det nødt til å knyttes til at folk er mer fleksible i forhold til når de reiser på jobb, bekrefter Bjørgan.

Akkurat ja. Så det skal ikke gjøres noen investering? Nei? Ja? Hvem skal betale for den investeringen? Hvor skal pengene hentes fra? Kjære Torhild, forslaget er ok, men vær nå grei å ikke undervurder folk. Ingenting er gratis, ei heller kollektivtrafikken. Noen må betale, det vet vi - både for kaoset som fører til at vi ikke kommer oss på jobb til rett tid, for investeringsbehovet som allerede er der og for driften. Det er bare sånn det er.

Hvis jeg skal gjette så vil det gå med dette forslaget som med forslaget med gratis varm skolemat. Det starter med noe varmt, godt og lekkert, og ender opp med et halvråttent eple. I beste fall.

Rektor ved Kjenn ungdomsskole, Hanne Sand, går til kamp mot dype utrigninger og saggebukser og krever at de 315 elevene ved skolen kler seg anstendig.

Historien gjentar seg; vi voksne setter grenser, og ungdommene søker å bryte de samme. Det er selve kjernen i det å være ungdom - å bryne seg på alt dette som begrenser, den evige søken etter å finne seg selv og sitt eget uttrykk. Sånn var det på 50-tallet og sånn er det i dag. Ungdom vil alltid forsøke å opponere mot foreldregenerasjonen, og det er sunt. Sånn må det være.

Problemet med dette forslaget er at det kun kan fungere på papiret. Dette er nok er forsøk på å regulere samfunnet ved hjelp av lover og regler, som ikke kan håndheves i praksis uten at det medfører uendelig mye administrasjon som belaster en allerede hardt prøvet skole. Også er det jo så jævla unødvendig. Det skal stilles ressurser til rådighet som skal utøve milimeterskjønn, gjennomføre sanksjoner og evt. finne egnede straffemetoder for de som bryter reglene gjentatte ganger.

Hvem skal bestemme hva som er sømmelig og ikke? Hvem skal bestemme hvor mye av navelen man skal få vise og trekke grensene i forhold til hvilke klesdrakter som skal få vises og ikke? Hvem skal håndheve disse reglene og hvordan skal det sanksjoneres? Og sist men ikke minst må man spørre seg om hvorfor skal dette gjennomføres og hvorfor skal skolen sette kravene? Hva søker man å oppnå?

For å ta det viktigste først: Det er en menneskerett å kunne få stå opp om morgenen å kle på seg de klærne man ønsker. Jeg sier ikke at det er lurt å velge alle slags klær. Jeg sier ikke at det er flott det folk velger å ha på seg. Jeg sier heller ikke at det er gunstig, men det er likevel en rett vi har - ungdommer som voksne. Men det viktigste av alt: skolen skal ikke oppdra barna våre, det skal vi som foreldre gjøre. Hvis jeg ønsker at mitt barns frihet i forhold til klær skal reguleres, så er det jeg som skal lage disse reglene og håndheve dem, fordi jeg er moren og det er jeg som forsørger mine barn. Er det noen som skal utøve skjønn i forhold til mine barn, så skal det være meg. Hvis ikke får man lage en skole hvor man sier at alle skal bruke skoleuniform, på samme måte som ulike jobber krever uniformer.

Jeg setter få grenser for mine barn i forhold til hva de får kle på seg. Jeg forteller dem noe om hva jeg kan kjøpe, hva jeg VIL kjøpe, men ut over det så får de nå bare eksperimentere. Dette mener jeg at også skolene skal tillate at ungdommene får gjøre. Det foreldre og skole burde gjøre sammen, istedenfor å lage masse regler, er å snakke med ungdommene - spille litt på lag. Fortelle om roller man tar på seg ved å iføre seg ulike image, og hvor lett disse rollene kan "sette seg". Si noe om hvor vanskelig det kan være å komme ut av roller man har tatt på seg, og hvor kjapt motene endrer seg - om forventningene som oppstår i kjølevannet av signaler klær sender ut. Oppfordre ungdommene til å vente litt. Det skader ingen å vente litt på en piercing eller en ny mobil. Kan det ikke være greit å måtte vente litt på DEN buksen, se om de får den i julegave, for så å oppdage at vennene med stor sannsynlighet vil forbli i vennekretsen selv om du ikke fikk anskaffet deg den før moten endret seg.

Vi VET at det ligger i ungdomskulturen å opponere, men jeg syns både skole og foreldre skal være flinkere til å velge sine kamper med omhu. Noen regler må vi sette, men er dette med klær virkelig så viktig? Kan vi ikke ha tillit til at ungdommene klarer å se verdien i å vente og se om de fortsatt ønsker det samme om et halvt år, et år hvis vi snakker litt med dem - når vi merker at ting er voldsomt motepreget? For hva er alternativet i verste fall? Jo, de gjør det bare uansett, for de vet at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og akkurat den kan jeg forstå.

(sier hun som tok 4 hull i hvert øre, med synål, fordi foreldrene sa nei til et ekstra hull - og helvete så vondt det var forresten)

Det er ikke alle dager jeg er like godt egnet til small-talk. Noen ganger er jeg helt uegnet faktisk ...

- Jeg har slitt ut skia mine!

- Eh ... ok. Og ellers da?

Ja, hva faen skal man si til sånt? Jesus, det for nå være måte på dritt man skal ta stilling til.

Jeg har alltid tenkt at konseptet "Skaperen" var et spennende og godt konsept, som på en god måte satte fokus på oppfinnere og deres ønske om å dra opp og frem nye ideer - kanskje tjene litt penger på dette. Få suksess. Jeg syntes det var ganske underholdende å se på, og at programmet trigget gründerånden hos mange, det tror jeg er veldig sannsynlig.

Det jeg imidlertid ikke var klar over, men som nå har kommet meg for øre fra en tidligere deltager, er at avtalene deltagerne måtte skrive under på er, etter mitt syn, en halvuggen avtale. Etter hva jeg har forstått dreier denne avtalen om å si fra seg opphavsrettigheter et halvt år etter at programmet gikk på lufta. Det vil si at hvis deltagerne ikke har klart å sette ideen ut i produksjon innen 1. januar 2007, så må de si fra seg opphavsrettighetene. Dette kan forsåvidt virke rett og rimelig - vi kan ikke sitte på en ide for evig og alltid å si at den er MIN, verden skal gå videre, men sett i forhold til den profileringen deltagerne og deres produkter fikk igjennom programmet, og sett i forhold til de spesifikasjonene de måtte gi fra seg til dommerpanelet (og andre involverte) lengre ut i konkurransen, så syns jeg dette virker som en urimelig kort tid.

Nå overrasker det meg at jeg blir så overrasket over dette, for jeg er ikke den mest naive personen jeg kjenner, og jeg vet jo at verden sjelden er som den synes, hvertfall ikke tv2, men jeg syns likevel det er trist for de som har en ide som KAN funke, og som trenger hjelp for å komme videre står i fare for å bli frastjålet denne uten å bli kreditert. Det er sikkert lovlig, og jeg tviler ikke på at deltagerne har fått informasjon rundt dette - samtidig vet man lite om hvilken motivasjon som ble gitt for å fortsette.

Alle som har hatt en ide vet hvor utrolig komplisert det er å navigere seg rundt i myldre av informasjon som man trenger for å komme videre, og alle vet hvor utrolig oppslukt man kan bli av "babyen" sin, men for å komme videre trenger man mye informasjon om masse. Man trenger hjelp der hvor ens egne evner ikke strekker til - for noen kan det være finansiering, for noen kan det være salg, kontraktinngåelse, patentering, samarbeidsavtaler, regnskap, videreutvikling av produktet - problemstillingene er uendelig, og selvfølgelig visste produsentene av programmet at gründere ofte har det sånn. Selvfølgelig visste Skaperen at det vil komme mange gode ideer ut av dette programmet. Selvfølgelig visste dommerpanelet og de involverte at de selv har ressurser til å dra de beste ideene videre, der hvor gründerne ville falle i fra. Selvfølgelig visste de at det ville være lett å dra deltagerne videre, gi dem positive signaler og overbevisning om at akkurat deres produkt ville ha store sjanser til å nå langt, for å få dem til å åpne for innsyn i ideene. Og selvfølgelig kan man si at alle deltagere burde ha like mye vett i skallen som denne Katja med frysetørret barnemat, som trakk seg fra konseptet fordi hun ikke ville dele mer informasjon med panelet.

Joda alt er ved det vandte, og TV2 har nok en gang klart å vise i beste realityform at noen er beregnende, noen er veldig naive og noen er lure. Men uansett så er gründer-spise-festen satt til 1. januar 2007, og jeg vil gjette at mange sikkert er veldig, veldig sultne.